Tur til Sør-Afrika 2005

Tekst: Aase Mestad Foto: Steinar Hansen

I vår fikk vi høre at Termikk og Rotor planla tur for ”helgepiloter” med mulighet for å ta med følge som ikke fløy. Turen skulle gå til Sør-Afrika. Etter at lille Selma begynte å flytte mamma ut av vektområdet for vingen sin (hun ble født i mars 2004) har det vært lite flyging på oss. Det var på høy tid å komme seg i luften igjen.

Logistikk og hvithai

Etter hvert fikk vi tatt nødvendig vaksine og fortalte Tonny Karlsen at Selma også skulle være med. Han tok det pent og fikk bestilt et ekstra flysete og et barnesete til leiebilen. Vi sjekket inn 86 kilo bagasje på Gardermoen, og var ganske spente på hvordan det skulle gå med en 12 timers flyreise med en ettåring. Heldigvis sov hun mesteparten av veien, bortsett fra de tre gangene hun trengte ny bleie og de to gangene hun kastet opp...

Vi kom til Cape Town søndag formiddag og forstod straks at den innleide transporten var litt underdimensjonert, men etter to timer hadde Tonny byttet ut mini-tilhengeren med en større tilhenger, byttet den store og ikke spesielt velholdte tilhengeren tilbake til mini-tilhengeren igjen (når man skal kjøre nærmere 1000 km er det greit med lys og brukbare dekk på tilhengeren) og byttet en VW Polo ut med en syvseters Toyota. Dette involverte vel de fleste utleiebyråene på flyplassen.

Etter en natt i Cape Town reiste vi til første stopp på turen, Hermanus. Det er omtrent halvannen time øst for Cape Town, og det er fullt av feriehus. Den store attraksjonen er hvalkikking, fra juli til november kommer hvaler til området for å feste og føde unger.

Vi kom helt i slutten av sesongen, men det var fremdeles noen hvaler som showet i bukta. Noen syntes hvaler var litt for tamt, og reiste på tur hvor man dykket med hvithai, en slags omvendt dyrehage hvor dykkeren var i bur og hvithaien svømte rundt og så på. Den siste dagen var det til og med noen som fikk en time i lufta.

Wilderness – atomkraft, løver og lange strender

Så reiste vi videre til Wilderness, som er enda fire timer lenger øst. Der bodde vi på en Bed&Breakfast som ble drevet av Deon, en ivrig PG-pilot. Huset lå like ved en utrolig flott strand. Den var mange kilometer lang, og nesten helt øde. Utrolig flotte bølger slo inn. Flere av PG-pilotene badet der hver morgen (uten skjerm), men det var en del skumle understrømmer der.

Map of Africa er en stoor take-off

Like ved huset er en take-off, fra tjue meter høydeforskjell kan man fly på heng mange kilometer bortover, og komme høyt opp etter hvert som henget blir høyere. Men hvis man lander på stranden må man gå tilbake til huset, det er ikke lov å kjøre bil der. Det kan bli langt... Ingen kom så langt, men det var visst tungt nok å bære vingen opp bakken igjen. Den siste gangen valgte (?) derfor Tonny å lande i buskene i stedet.

Wilderness hadde flere fine flysteder for forskjellige forhold. Steinar og jeg byttet på å fly og på å være sammen med Selma. Vi fløy på et kysthang som heter Gerrycuse, og som hadde den desidert dårligste atkomsten til take off. Flere kilometer på en støvete kjerrevei hvor det ikke var noen grunn til å tenke på venstrekjøring. Ingen sjanse for å kunne passere en bil der, nei. Sanden og den tunge lasten ble for mye for minibussen, og alle måtte ut og dytte. Resten av uka kjørte vi rundt med tydelig håndavtrykk i solkrem og sand på bakruta. Alt dette gav meg til sammen 18 minutter flytid den dagen...

Dgen etter var det Steinars tur. Han fløy tre turer på til sammen tre timer på et flysted som het Map of Africa. Timing, timing. Fredagen fikk jeg endelig napp men en timeslang termikktur i Sedgefield, hvor jeg landet til lunsj. Det var en litt spesiell dag. Det lokale atomkraftverket slo av strømmen i hele Eastern Cape-provinsen fordi de fant ut at det var litt lite vann i nødkjølesystemet. Jeg spør: Hva er viktigst? Å hindre et nytt Tsjernobyl, eller sikre kald pils til norske PG-piloter? OK, kanskje å hindre et nytt Tsjernobyl. For å gjøre ting ekstra trygt døde flystedet ut etter lunsj, så da ble det bare en sklitur ned til et jorde. a

Lørdagen skulle det passere en front med mye vind, men det skulle løye utover dagen. Vi var en del som fant ut at vi ville benytte sjansen til å se ”the big five” i stedet, så Toyotaen kjørte til et lite viltreservat, hvor vi fikk to timer rundt i en åpen bil med guide. Vi fikk se løve, neshorn, elefant og afrikansk bøffel blant ”de fem store”. De hadde også sebraer, giraffer og masse antiloper. Vi fikk se en sekretærfugl, som visstnok hadde fått navnet sitt etter fjærene på hodet. Dessuten så den ut som den brukte altfor mye sminke...

Porterville – eller Spiderville?
Etter en fin uke i Wilderness var det på tide å komme seg til Porterville og forsøke å bruke den nye kunnskapen om termikkflyging til å komme seg av gårde. Selma og jeg droppet ut for å besøke en venninne i Cape Town i stedet. Da Steinar ringte meg og fortalte at de hadde døpt stedet om til ”Spiderville” i stedet, var jeg glad for at jeg hadde valgt å bli igjen. I den ene hytta var det to fugleedderkopper som var på størrelse med en hånd. De er riktignok ikke giftige, men eneste som ville sove i den hytta var Bertil Ivert. I løpet av den første natten våknet han av begge edderkoppene falt ned på halsen hans og pilte vekk, en etter en... men Bertil lot seg ikke skremme. Er det et godt tegn at den eneste svensken i gruppen foretrakk å dele hytte med kjempeedderkopper framfor nordmenn?

Start fra Map of Africa, landing på stranden

Heldigvis leverte Porterville. Den første dagen fløy Bertil og Tonny lengst, med 37 km. Den andre dagen fløy Steinar lengst, med 40 km. Ny personlig rekord, og et kjempeglis som holdt seg i dagevis. Take off var oppe i åssiden i en dal. Med den vanlige vindretningen fløy man så nordover, og så kunne man krysse fjellet østover etter hvert. Det var store og rause bobler ute i dalene, med enkle og lettfattelige triggerpunkter. Steinar har vist meg turen sin på Google Earth (han sitter med PC’en sin og beundrer turen kveld etter kveld), og man kan tydelig se vannbassengene som trigget de fleste av boblene hans.

Etter en siste kveld i Cape Town var bagasjen igjen... Til sammen hadde nok Steinar, Selma og jeg 100 kg bagasje, og jyplingen bak skranken i Cape Town var tydeligvis ikke så svak for søte ettåringer som damen bak skranken på Gardermoen. Han mente vi hadde 15 kg overvekt og ville ha 5000 kr for det...

Men så kom sjefen hans og gav oss egen pris på sportsutstyret vårt, så vi slapp unna med 1400 kr. Etterpå fikk vi selvfølgelig instrukser om hvordan man skal sette fra seg bagasjen på båndet: Hold i PG’en, sett den skjevt så den ikke står helt nede på vekta, og så videre. Da tror de sikkert at den bare veier fire kilo...
Alt i alt var dette en veldig fin tur for oss feriepiloter, og for den lille ikke-piloten vår. De flotte flystedene, klimaet, naturen og den gode maten og vinen gjør at vi gjerne kommer tilbake.

Siste utgave:
Nr.2 - 2006

Du kan laste ned årets
tidligere utgaver av
FriFlukt som PDF her!

Nr. 1 - 2006